For øyeblikket står en Lancia Delta HF Integrale EVO 2 høyest på ønskelisten min. Det var denne bilen, en Martinidekorert Integrale jeg alltid kjørte da jeg og kameraten min Bo droppet kino på Eldorado til fordel for nabobyggets spillehall med rallyspill.
Det var tider det.
Delta Integrale dukket opp på nytt i en kø på bryllupsreise nedover Liguriakysten i 1998, farge Giallo denne gangen. Nygift kone ved min side, stekende italiensk sol over oss, brummende gul Lancia foran.
Det er den beste køen jeg har stått i.
Den verste er mellom Oslo og Drammen. De som kjører bil hver dag i norske storbyer bruker mellom 75 og 126 timer hvert år på å stå i bilkø. For å kutte bittelitt av det timetallet står bilpendlere opp styggtidlig for å komme ut på E18 før sine konkurrenter (ja, for det er konkurrenter de er i køen innover). På vei hjem er de dermed så trøtte at det er uunngåelig å duppe av bak rattet.
Selv har jeg pendlet mellom liv og død altfor ofte, etter arbeidsdagens slutt, mellom Slependen og Kjellstad.
Jeg liker biler på lister mer enn biler i kø. Like bak Lanciaen på ønskelista mi står en Alfa Romeo SZ. «Il Monstro» ble den kalt, Monsteret. Det var nærkontakt med en slik, med regndråper som edelstener på sitt Rosso Corsa panser, gatelangs i Brerastrøket en natt i Milano i 1994, som ga den livsstidsplass på ønskelisten min. SZ´en var så utenomjordisk in-your-face, at jeg måtte bråstoppe leiebilen for å se mer. Men det var ikke enkelt. Italienske byer har kreative kjøremønstre. Herlig noen ganger, upraktisk som oftest. Jeg måtte finne en parkeringsplass. Jeg forsto ikke den lille teksten på de italienske P-skiltene, rygget og lirket frem og tilbake for å få leiebilen inn i en trang luke. Det jeg ikke tenkte på, var at den luka sto ledig av en grunn. Den luka var grensen mellom innenfor og utenfor bykjernesonen. Innenfor og utenfor bomringen om du vil. Lukeparkeringen i Brera endte med seks bøter for Inntreden i Historisk Bykjerne Uten Gyldig Tillatelse i løpet av et tidsrom på 22 sekunder. Min lirking trigget tydeligvis sensoren hver gang jeg rygget fram og tilbake.
I ettertid er jeg fortsatt svak for Alfa Romeo SZ.
Men ikke glad i bomringer.
I hvert fall ikke slik de har vært praktisert i Norge til nå. Bomringer prøver å nå to motstridende mål samtidig: Bomringer skal
- dempe bilbruken av miljøhensyn og
- samle inn penger til å betjene lån kommunen har tatt opp for å bygge infrastruktur – ofte tilrettelegging for mer bærekraftig reising.
Fine mål, men altså motstridende. Lykkes tiltaket med mål nr 1 går det på bekostning av mål nr 2. Lykkes tiltaket med mål nr 2 har det implisitt ikke lykkes med mål nr 1. I tillegg har bompenger blitt et unyansert og usosialt tiltak. Det kan utgjøre en betydelig utgift for de med dårlig råd, mens det er en ubetydelig utgift for de med god. Attpåtil, siden bompengeutgifter per måned begrenses oppad for de med «abonnement», blir det slik at bruker du bil mye spiller det ingen rolle om du bruker bilen kjempemye.
Ikke rart bomring er upopulært.
Når statistikerne forlenger piler og kurver, tegnes et ganske tydelig bilde: De fire største norske byområdene er forventet å vokse med over 15 prosent fra 2020 til 2050. Flere folk, flere biler, mere kø. I 2030 vil offentlige utgifter overstige det offentliges inntekter her til lands. Tallknusernes tale igjen. Samtidig forteller regnearkene deres at det forventes en generell økning i befolkningens velstand, slik at mange får anledning til å bruke mer penger på transport. Disse prognosene baserer myndighetene sin politikk på, dermed lukter det både mer kø og mer bompenger.
Men kan vi unngå bomringer hvis flere lar bilen stå? Hvis vi følger det gamle slagordet om å sykle eller gå når vi kan, unngår vi da bomringer på de bilturene vi tar når vi må? Hvis kontorister ser effektiviteten av noen dager på hjemmekontor ukentlig? Erstatter Passat, Yaris og Tesla med Zoom, Teams og Whereby? Hvis vi bilpendlere halverer antall dager vi bilpendler? Og heller velger gåtur, gratis kaffe, og sitteplass på toget de gangene vi må inn til storbyen?
Hope so.
Startup’en Kobla og appen vi utvikler er vårt forsøk på å bidra i den store sammenhengen. Vi tror det er mulig for flere å finne måter å bruke noe annet enn bil på den hverdagslige arbeidsreisen sin, kanskje med litt vennlig hjelp – hvis de vil.
Dristig påstand:
Absolutt alle er uansett interessert i færre biler på veien.
Absolutt alle.
Selv ihuga bilister vil ha færre andre bilister på veien, fordi det gir mindre kø for dem selv. Altså vil vi anbefale at selv om du er stolt bilist og bomringmotstander, burde du bidra til at så mange som mulig av dine medborgere tar i bruk Kobla.
Da blir det bedre plass til deg på veien.
Kobla er vårt forsøk på å påvirke til færre biler, og å unngå den bomringen som virker å være uunngåelig dersom bilbruken fortsetter å øke. Ikke fordi vi ikke liker biler, tvert om. Vi elsker biler. Men byen trenger at folk tar færre begivenhetsløse bilturer mutters alene i kjedelige kjøretøy. Helt ærlig: buss med Spotify er bedre enn bilkø. Tog med tid til å besvare e-post er bedre enn bilkø. Sykkel med nedoverbakkekick er bedre enn bilkø. Gåtur omgitt av lyder og lukter er bedre enn bilkø.
Jeg bidrar personlig også.
Jeg lar bilen min stå.
På verksted, riktignok.
Bilen min er en 1976 Alfa Romeo GTV 2000 iniezione. Den har jeg eid i 25 år. Samlet har den virket i nærmere 15 av disse. Jeg giftet meg med bilen før ekteskapet med kona og jeg er altfor glad i bilen til å la den lide i bilkø. Da tar jeg heller toget eller bussen. På tur til jobb sykler eller går jeg, fordi det er vanskelig å rekke trim ellers. Altfor ofte blir det dessverre dieselbilen til butikken.
Men jeg kvitter meg aldri med Alfaen. Om så bensinprisen blir 45 kroner literen.
Turene jeg unner meg med den er ubetalelige.
